Intervju med Jostein Sand Nilsen

En digital samtale med Jostein Sand Nilsen

Løping har i voksen alder tatt over som som hans type trening, sier Jostein til oss fra Marokko hvor han bor.

Vi ønsker aller først å rette en takk til deg, Jostein, for at du stiller opp. Sporty å dele dine erfaringer og betraktninger - samt interessant å få innblikk i hva som er helt vanlige dager med (og tidligere uten) løpesko for deg.

Første spørsmål; Hvor lenge har du trent løping?

Var med på (terreng)løp og o-løp på barneskolen, trente løping av og til – men i ungdomstida var det stort sett basketball. På videre gående skole var jeg gjennomgående dårligste gutt på den faste løperunden, og i militæret klarte jeg ikke løpekravet. Har alltid trent, men likte aldri så godt å løpe og begynte egentlig ikke å trene løping før jeg var godt voksen.  (Så har ikke noe enkelt svar, gitt.)

Hva fikk deg til å begynne?

Begge foreldrene mine løp. Deretter var det et ønske om å holde seg i form uten noe spesielt utstyr eller treningsstudio. Men var aldri helt fan av løping.

En periode var det (og er det fremdeles, forså vidt) et ønske om å løpe alle gatene i kommunen min. Regelen var at ‘å gå’ ikke telte med, så da ble løping bare et middel for å nå et nerdemål.

Men det som virkelig fikk meg til å like løping var da jeg begynte å løpe barbeint, fikk et helt annet steg, begynte å få en slags ‘runners-high’ nesten på alle treningsturer. Samtidig ble det en form for mentaltrening; jeg måtte passe på hvor jeg satte føttene, måtte holde ut smerten av å tråkke på en kongle osv.

Nå idag løper jeg sjelden uten sko. Nå har løping først og fremst blitt trening for å kunne ha mulighet til å fullføre ultra løp på steder jeg ennå ikke har besøkt rundt i verden.

Hvorfor trener du løping?

Nå? For å meditere, for å oppdage nye steder, for å trene til lange løp – rett og slett for å føle meg bra. En rekord er gøy, og det hender jeg spurter for å klatre på segmentrankinger på treningsappen Strava, som jeg bruker når jeg trener. Allikevel går det sakte når jeg løper på trening, jeg ser meg ofte rundt når jeg løper – stopper for å se på en hare springe over stien, eller utsikten fra toppen av et fjell. Fysisk er jeg bedre egnet for sprint (i hvert fall for 20 år siden), men mentalt foretrekker jeg å kunne løpe sakte og i all evighet.​

Hva er ditt beste minne ifm løpingen (løp, treningsopplevelse el.l.)

Mitt beste minne fra løp er nok fra enkelte lange barbeintturer – spesielt på grunn av opplevelsene det gir. Det å fullføre barbeintmaraton, eller et 110km langt ultra løp for å kunne få skryt og ros. Sånt er gode minner. Eller da jeg var helt utslitt midt på natta, på et eller annet fjell et sted i Sør-Frankrike, da går en bølge av takknemlighet og glede over å kunne oppleve dette (tett fulgt av forvirring over hvor løypa gikk videre...)

Hvorfor vil du anbefale løpetrening til andre?

Følelsen av å bevege seg for egen kraft, det å kunne se og oppleve nye steder, komme seg ut i naturen. Det å ha litt høyere puls enn å gå gir meg også noe positivt. Jeg anbefaler egentlig å oppsøke denne følelsen mer enn noe annet – den type følelser som gir mer enn rekordjag, sammenligning med andre, utsyrsfiksering, slanking. Til og med mer enn det sosiale (men det er en smaksak, selvfølgelig).

Hva er ditt beste tips til en som skal starte å trene løping for første gang?

Blås i farten. Gå når du må. Hold deg i bevegelse lenge nok. Prøv å finne en rolig rytme. Finn noen å trene med om du er ekstrovert. Bruk en app bare om du er glad i tall for tallenes skyld.

Hvilket mosjonsløp synes du er morsomste eller mest givende her i Norge?​

Av de jeg har vært med på så er det Hornindal rundt. (Jeg fullførte ikke. Men likevel.)

Hva slags sko bruker du når du skal gjennomføre rolige langturer?

Altra som regel – de er flate, brede og behagelige. Lite demping.

Hjertelig takk for 'praten' Jostein 🙂